En hemmelighet

Vil dere vite en hemmelighet? En som nok bare jeg og Kristin, som er søsteren min, vet om. Det er oss da vi var barn det er bilde av. Vi bodde på Ugla på Byåsen, og der var det to butikker vi kunne handle i. En i bunnen av Ferstadbakken, og en i bunnen av Korsenbakken, på Munkvoll. Og vi pleide å handle i den i bunnen av Korsenbakken. Mor hadde gjort det sånn at vi kunne handle på egen hånd, ved at vi tok det vi skulle ha, og så noterte de seg i butikken hvor mye varene kostet, og så kom mor og betalte regningen, innimellom. Og jeg mener å huske at vi var flinke, og aldri kjøpte is til oss selv, selv om vi faktisk kunne. Men hemmeligheten er at der nede hadde de ikke Fanta. Bestemor bodde på Angeltrøa etter at Bestefar døde, i en blokk. Og der hadde de Fanta. Og hver gang vi var på besøk hos henne, fikk vi Fanta. Så, Fanta ble litt spesielt, for meg. Litt høytidelig. Bestemor laget også eggedosis hver gang vi skulle komme, og det var også noe vi ikke så ofte laget hjemme.

En annen hemmelighet er måten Kristin kikker på meg på. Ikke si det til noen.

Siden vi jo hadde to bestemødre, fant vi på, da vi var små, at mormor skulle hete Bestemor i Bodø, og farmor skulle hete Bestemor på Knausen eller bestemor på Trøa. Det var litt komplisert, for hun og bestefar bodde i huset sitt på undersiden av Berg på vinteren og på Hundhammeren på sommeren, på landstedet deres.

Det var bestemor på Knausen som fant på at Kristin skulle kalles Tertit. Jeg kan huske da det skjedde. Vi satt i huset på Knausen og så på barne-TV. Det var litt kunstig. Bestemor hadde gitt kokka fri for dagen, og det var kaldt på kjøkkenet, og det var etter at Bestefar døde, og huset virket øde og kaldt. Jeg kjente meg ikke igjen. Vi var på "besøk". Jeg var tre eller fire år gammel. Jeg husker ikke når bestemor flyttet. Men jeg er den eneste i verden som kaller henne, altså Tertit, Tærtit. Det er en annen hemmelighet. Det har jeg gjort siden jeg lærte meg å skrive. Jeg kan huske øyeblikket da jeg bestemte meg for at hun skulle hete Tærtit, og ikke Tertit, og det var da jeg øvde meg på å skrive navnet hennes.

Det var Bestemor i Trondheim, altså min fars mor. Bestemor i Bodø pleide vi å besøke, innimellom, ved at vi tok toget til Bodø, og hun kom ofte på besøk til oss. Hun var veldig koselig, og hadde veldig snille øyne. Hun strikket en masse varme sokker til oss. Hele tiden. En ting som er litt rart å tenke på, er noe som mor fortalte meg en gang, og det var at hver gang mor kom til Bodø, for å besøke barndomshjemmet sitt, så var det første bestemor gjorde å pusse brillene hennes. På kjøkkenet.

Bildet er tatt en 17. mai, i sentrum av Trondheim. Da vi var små, pleide far å ta med seg en trappestige til byen på 17. mai, som Kristin og jeg klatret opp på for å se toget. Da dette bildet ble tatt, var vi kanskje blitt litt for store.