Hva man vet i orkestere:
- Det er fint å kunne spille på mange strenger.
- En må ha en viss evne for å kunne finne tonen.
- Det å stjele tonen er ikke lurt.
- Det gjelder å være med på notene.
- Det er vanskeligere å spille på de høye strenger enn på de lave, og det er vanskeligere å spille de høye toner enn de lave.
- En spent bue er hva som skal til.
- Det å spille på løse strenger er ikke å spille på strenger som er løsnet, akkurat.
- Gjør man feil, og, det går jo an, må man gjerne starte på nytt.
- Tonehøyde har med overbærenhet å gjøre. Vidd. Ved tonehøyde å ha, er det som om instrumentet, eller orkesteret, tar høyde for, noe. Da er det høyt under taket, liksom. Uttrykket har sammenheng med uttrykket "være med på notene", men ved uttrykket "tonehøyde" tenker man at instrumentet, ved musikeren, ikke er låst til et spor, men utfolder seg som myndig, og er med på leken med en viss distanse. "Her er en viss tonehøyde," kan man si, for eksempel, når man snakker om et musikkstykke man har hørt, og da sier man gjerne at den komponisten har noe å jobbe med. Eller, "den celloen har en viss tonhøyde," og da uttrykker man at celloen, ved cellisten, viser overbærenhet, gitt hva det instrumentet i det stykket er gitt å frambringe.