Grevlingen er et fint vilt dyr. Ikke har grevlingen klover som er splittet helt opp, og ikke tygger grevlingen drøv, men likevel. Den ser så koselig ut. Men den er jo et vilt dyr, så en skal la den være i fred. Ifra gammelt av er der noen forestillinger om at grevlingen er fæl, og at den skal ha et så kraftig bitt, og at den ikke oppgir bittet før den knuser bein. Det er nok ikke riktig. Vel har den et kraftig bitt, men om gevlingen biter må den være fryktelig sint og redd. Den stikker alltid av når den hører eller lukter mennesker. Den ser imidlertid ikke så godt, så i skogen, når det er mørkt, kan den plutselig komme løpende forbi. Ikke forstyrr grevlingen. Da blir den redd. Og gled deg om du noen gang får se en grevling. Det er ikke alle som får det.
GREVLINGEN
Vi har en grevling i vår skog.
Den går som om den var en plog,
og løper straks den hører oss.
De grevlinger vil ikke sloss.
Om kvelden, når den går omkring,
så ser den nesten ingen ting.
Da kan en komme ganske nær
om en er stille, og er kjær.
Du grevling, du er ganske rar,
du enser ikke noe far,
og ikke vil du vanske få
å bli som det er måte på.
Den spiser alt, den kunne spist
en elg om den fikk, det for visst.
Men meitemark den spiser mest.
Det synes den er aller best.
Den bør ikke gi fra seg lyd.
Da er den redd, og ikke fryd
er det at grevling redd er blitt.
Den har et veldig kraftig bitt.
Men det er morsomt den å se.
Da får en noe til å le.
Det ser ut som om den er snill.
Og det er morsomt – den er vill.
Du grevling, du er ganske rar,
du enser ikke noe far,
og ikke vil du vanske få
å bli som det er måte på.